Klima: Vetlesens 5-punkter

Stø kurs mot kollaps

ARNE JOHAN VETLESEN, professor i filosofi, Universitetet i Oslo- professor i filosofi, Universitetet i Oslo, styremedlem i Concerned Scientists

Restriksjoner og kraftig økte priser på flyreiser er blant virkemidlene Arne Johan Vetlesen foreslår.

Fire graders økning i global gjennomsnittstemperatur vil være uforenlig med menneskesamfunn på jorden slik vi som lever nå kjenner dem.

Uoppnåelig

Aftenpostens to store oppslag om klima nylig illustrerer at verden befinner seg i en marerittlignende situasjon. Den ene artikkelen er viet det britiske Hadley-senterets oversikt over konsekvensene ved en oppvarming på fire grader innen 2100. Den andre forteller at ledende politikere kappes om å senke ambisjonsnivået for klimatoppmøtet i København.

Oppslagene trekker i hver sin retning: Et forsterket problem møtes med unnfallenhet og forsinkelser, i stedet for det situasjonen krever: Rask iverksettelse av omfattende utslippskutt verden over. Det mest urovekkende er likevel hva de to meldingene har felles: Det mye omtalte togradersmålet nå fremstår som uoppnåelig.

Underdrevet

I den etablerte sjargongen kalles det «realisme» når målsettinger som inntil nylig ble ansett som utvetydig påkrevd, nedtones og utsettes. Scenarier fra forskerhold som ble omtalt som dommedagsprofetier, viser seg å kunne bli realiteter før – ikke etter – det FNs klimapanel anslo i sin rapport fra 2007. I den grad beregningene har bommet, er det i form av å ha underdrevet, ikke overdrevet, tempo og omfang i klimaendringene. Fjorårets dystre profetier overgås av dagens og morgendagens observasjoner og er slik blitt empiri, enten vi snakker om tining av permafrost, smelting av isbreer, tørke i sentrale jordbruksregioner eller truslene mot vannforsyning til millioner – eller milliarder – mennesker. Og her er tapet av biologisk mangfold ikke engang nevnt.

Den britiske utenriksministeren David Miliband uttaler at «Vi kan ikke takle fire grader.» Det kan også sies slik: Fire graders økning i global gjennomsnittstemperatur vil være uforenlig med menneskesamfunn på jorden slik vi som lever nå kjenner dem.

Tusenkronersspørsmålet er så: Hva kan vi i Norge gjøre? La meg gi noen konkrete svar, som dessverre har til felles at de handler om tiltak vi burde gjennomført forlengst:

1) Innføre restriksjoner på flyreiser, især for ferieformål.

2) Øke prisen på flyreiser kraftig, kombinert med prisreduksjon for miljøvennlig transport som tog.

3) Begrense omfanget av reklame rettet mot stimulering av forbruk med særlige miljøskadelige konsekvenser.

4) Si nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen.

5) Gjøre langreiste produkter – for eksempel mat – dyrere, og kortreiste billigere.

Noen av disse tiltakene figurerer i flere partiprogrammer – skjønt de fleste er direkte motsagt i gjeldende politikk. Uansett, det som trengs er en dypere analyse av årsakene til krisen.

Det er 22 år siden Brundtlandkommisjonen la frem sin berømte rapport «Vår felles fremtid». Premisset i rapporten er at bærekraftig utvikling og fortsatt økonomisk vekst er målsettinger som går hånd i hånd: Vi kan ikke oppnå det ene uten å fremme det andre. Å se en konflikt mellom dem er å misforstå. Premisset har vært retningsgivende i næringsliv eller på myndighetsnivå, det være seg i Norge, det være seg i de mange FN-organiserte toppmøtene siden 1987.

Resultat? Jo, ovenstående situasjon: Verden står ved inngangen til to, tre eller fire graders oppvarming innen 2100; de samlede utslippene fra fossile kilder har økt med 40 prosent siden 1990. De siste to tiårene er de tiårene der miljøproblemene i vid forstand har økt raskest i tempo og mest i omfang i menneskehetens historie. Kort sagt, Brundtlands premiss har nytt global autoritet, skjønt med den konsekvens at bærekraften er redusert mens veksten har økt. Forbindelsen mellom de to er sogar kausal: Økt vekst på verdensbasis har forårsaket overbelastningen av stadig flere økosystemer. Veksten ødelegger fortløpende sin egen forutsetning i form av den fortsatte tilgang til intakte naturressurser.

Håpløst urealistisk

Den herskende realisme er håpløst urealistisk fordi den forholder seg til hva man tror man kan oppnå overfor de forhandlende motparter, ikke til naturens tålegrenser. Erkjennelsen av økologiens forrang over økonomien må danne utgangspunkt for alle tiltak. Troen på den motsatte forrangen har gjort at vi er forferdelig sent ute.

Go back